Hva driver en faglitterær forfatter?

Etter å ha lest Sissel Grans siste bok Hekta slo det meg at det kanskje kan være de  samme mekanismene som driver en faglitterær forfatter, som får oss mennesker til å bli i et destruktivt kjærlighetsforhold?  Kan følelsen du får når den perfekte teksten dukker opp; setningene som sitter, som flyter, som lyser mot deg –  være tilstrekkelig til at du holder ut alle de tusen timene uten? Gran går til atferdspsykologien og rotteforsøkene for å forklare fenomenet.  Atferd, sunn eller usunn, opprettholdes mye lenger etter at  belønningen opphører, når den har vært utsatt for betinget (periodvis) belønning. Atferd som belønnes ubetinget opphører ganske prompte når belønningen uteblir.  Det er der jeg ser mulige koblinger til forfatterens jakt på den gode teksten – hold ut noen netter til så…

Dette er en av de problemstillingene jeg jobber med i vårens oppgave 2 og 4.  Forøvrig anbefaler jeg de to dokumentarfilmene Blod & Ære (om Team Klementsen) og Klassen av Laurent Cantet. Mens vi nyter gjensynet av vår..

«Kulturmenneskene» i en VM-tid..

Anders Heger gir i sin ukentlige spalte i Dagsvisen i går, en særdeles god kommentar til debatten for /imot nytt Litteraturhus i Bergen. Mer konkret, han leverer en verbal knock-out til Thomas Espedal sitt innlegg i Bergens Tidende. Espedal kritiserer det meste ved hovedstadens litteraturhus, i særdeleshet klientellet, “..de som vil menge seg med kunstnere, kulturmenneskene”.  Sjelden har jeg lest et innlegg som implisitt er så full av forakt overfor alminnelige oppegående menneskers kulturelle interesse. Heger leverer en god analyse av disse “kulturmenneskene” og nødvendigheten av deres interesse og tilstedeværelse, og avslutter med en hyllest til disse “..som fyller litteraturhuset i Oslo (og hundrevis av andre byer ) kveld etter kveld.”

Espedal skuffer stort. Av ham hadde jeg ikke ventet denne form for kulturarroganse.

Hei!

Dette er en blogg opprettet ved starten på studiet skrivemaster i faglitterær skriving høsten 2009 og den kommer til å være i bruk til masteroppgaven – et bokmanus/reiseskildring – er levert ved årsskiftet 2011-2012. Jeg fikk bare behov for å understreke det sånn innledningvis.

 Det meste her i livet er øvelse. Så også skriving. Jeg skriver, altså er jeg, var tittelen på en bok for den faglitterære skribenten som Jo Bech Karlsen skrev i 1998. En tittel jeg alltid har likt. Den får stå som et mantra disse to årene skrivestudiet varer og for oss som holder på og holder på – å utvikle egne tekster.  

Tekstene her på bloggen er organisert under mappene du finner øverst; tema indikerer semesteremnet. De fleste er foreløpig passordbeskyttet. Under mappen Blogginnlegg er det fritt fram; og det er selvsagt hyggelig om du gidder legge igjen en kommentarer.

Siden vi er på vei inn i web 2.0 generasjonen og nettet er en levende organisme osv, er den nederste delen her en form for utstillingsvindu for gode og inspirernde sitater – funnet her og der.  Nå er det en artikkel fra Prosa 02/2010, av Jonas Bakken (vi er ikke i familie) om kriterier for sakprosakritikk, som jeg fant verdt å sitere fra:

 La oss ta et sideblikk til plateanmeldelser. Fram til midten av 1990-tallet var plateanmeldelsene i VG og Dagbladet blant mine viktigste kilder til informasjon om nye utgivelser og råd om hvilke plater det var verdt å bruke penger på. Nå kan jeg knapt huske sist jeg leste en plateanmeldelse i en avis… Men på et av de større musikk­nettstedene, som amerikanske allmusic.com eller svenske dagensskiva.com, vil jeg nesten alltid finne en anmeldelse ikke bare av denne platen, men av alle artistens utgivelser… Sakprosakritikken i avisene står overfor mange av de samme utfordringene som musikkritikken. Når antall sakprosautgivelser i Norge passerer 4000 titler i året, sier det seg selv at avisene bare kan informere om og vurdere noen få prosent av det som gis ut…