Blogginnlegg desember 2010
Mitt siste innlegg var sterkt preget av Ida jacksons innlegg i Morgenbladet 19. november. Hovedbudskapet hennes er at blogging er in og papir er ut – kort gjenfortalt. For blogginnlegg gir umiddelbar respons fra omverdenen. Og noe verre enn blogginnlegg uten kommentarer eller Facebookoppdateringer uten kommentarer eller tommelen opp, er døden i bøtta, etter Jacksons mening. Et syn jeg overhodet ikke deler. Men man lurer jo av og til på om man er helt alene her i verden .. .Derfor er gleden barnslig stor når jeg leser et innlegg i Morgenbaldet sist uke med overskrift “Å snakke med seg selv”. Plutselig en medsammensvoren! Det er klart at vi bruker sosiale medier med forskjellig utgangspunkt – og at det av og til handler bare om å lufte egne tanker, synspunkter. Som min nye kamerat i ånden sier det: “Det er greit at det å skrive i sosiale medier er å starte samtaler, men man er ikke nødvendigvis gæren selv om man av og til snakker mest med seg selv.”
Blogginnlegg november 2010
Om betydningen av å ha noe å melde
Inkubere, intubere, inhalere og så bortetter som det heter på nynorsk. Jeg er definitivt i inkubasjonsfasen. Og lurer på om jeg kommer meg ut av den?
Høstsemesteret er over, det er den kaldeste november på tusener av år og nærmeste lyspunkt er eksamen. Det leses, tenkes, grubles og skrives. Og jeg har nesten revet av meg håret på grunn av følgende oppgave; skriv en artikkel om Dine muligheter og begrensninger som faglitterær formidler. En forferdelig formulering for en stakkar som daglig inntar artikler og tekster som handler om bloggingens fortreffelighet, om ”Samtalen tynne tråd”, om generasjon web.2.0, og hvordan påvirkes ikke parateksten når du ser den i lys av Tore Rems utsagn fra 2003 om at ”Tekstens fysiske form er betydningsproduserende”.
Jeg mener, vi lever mildest talt i en brytningstid når det gjelder meningsproduksjon og form, mulighetene er enorme og det samme er begrensningene. Oppgaven kan etter min mening besvares med to setninger: mine muligheter er nærmest ubegrensede gitt den geniale ideen og evnen til å transformere det til en god tekst som tilfeldigvis viser seg å ha den perfekte timing. Tilsvarende er begrensningene store dersom den geniale ideen uteblir. Oppgave besvart. For uansett publiseringsform, det handler til syvende og sist om å ha noe å melde, gjør det ikke? Eller tar jeg feil?
Det nye universet Internet, nå også som 2.generasjon under betegnelsen web 2.0., byr på så komplekse og sammensatte tekstformer at det for lengst har ført til en omdefinering av hva som legges i grunnleggende skrive og leseferdigheter. I noen hundre år har man brukt begrepet ”literacy” og knyttet det til ferdigheter med å lese og skrive alfabetisk tekst. I den multimodale verden vi befinner oss i ser man i dag nødvendigheten av å utvide literacy-definisjonen til å omhandle evnen til å kommunisere med verden, uavhengig av ”tegnsystem og lagringsmedium”, som beskrevet i boken tekst 2null (Hoem og Schwebs 2010). Det kan høres ut som om vi står foran nye kulturelle klasseskiller; de som behersker det multimodale tekstunivers og de som ikke gjør det. Eller sagt med andre ord; en ny form for analfabetisme.
Dette gjør det kanskje nødvendig å utvide ovennevnte artikkel med et par setninger: det ligger noen åpenbare begrensinger her, dersom man havner i kategorien web. 2.0 analfabet.
Men læll da, som min trønderske venninne sier; dersom du ikke har noe på hjertet, noe å melde, så hjelper det ikke hvor mange måter du har å publisere på. Det vil alltid være den største begrensningen for en litterær formidler – også den faglitterære.
Blogginnlegg oktober 2010
Om å sitte på den andre siden av bordet
”Du må vite hva du vil, hvorfor og for hvem, du må rett og slett spisse budskapet”. Hvor mange ganger har jeg ikke uttrykt meg omtrent slik i samtale med en småsvett potensiell skribent eller faglitterær forfatter? Mange ganger. Inne på det trygge varme kontoret mitt, hvor jeg har min faste plass og den besøkende alltid sitter til høyre for meg eller rett overfor, ved det runde bordet.
Nå var det plutselig min tur. Vi, en gjeng med faglitterære skrivemaster-studenter, skulle få anledning til å legge fram bokideene våre for utvalgte deler av forlagsbransjen. Disse satt der jeg pleier å sitte, ved den andre siden av bordet. Riktignok en konstruert situasjon, men tilstrekkelig virkelig til at pulsen økte. Og dette var ikke en samtale under fire øyne, nei, det var nærmere tjue tilhørere. Det stod heller ikke om liv, det var ikke et enten eller for mitt framtidige mulige potensielle foreløpige skjøre skribentliv. Eller var det ikke nettopp slik det føltes? Prosjektbeskrivelsen, eltet og knadd, skulle plutselig pitches ned til et nanosekund. Som en av mine forfattere pleier å skrive om de første sidene hun sender; det er en skisse til et utkast til en kladd. Prosjektbeskrivelsen min var plutselig ikke mer enn akkurat det. Hele prosjektets grunnidé var med ett bare en grumsete uklar masse, og hvem var egentlig målgruppen?
Hva tenkte de på den andre siden av bordet? Noen ansikter var helt ubevegelige; vær så’go neste! Andre hadde mobilisert en viss entusiasme, det ble tilløp til dialog. ”Men herregud, vi er mange og halvparten har ikke fått presentert seg. Opp med farta!” Lærerne prøvde å sikre framdriften. Det er mange pussige tanker som farer gjennom hodet når man lytter intenst til andres presentasjoner. Løsrevne setninger uttalt om andre prosjektet treffer plutselig egen roterende prosjekt-akse, noe som fører utkastet til skisse inn i en helt ny retning. Er jeg så lett å påvirke – er det mulig?
Halvveis i pitchingen tok vi turen innom dronningen av de frie bokhandlerne – Tronsmo. O lykke, en engasjert og kunnskapsrik bokhandler hadde forberedt seg og satt av tid. Jeg dristet meg til å stille et par detaljerte spørsmål om kjøpsatferden til de som var opptatt av min sjanger – reiseskildringer. Svarene sendte meg inn i en ny rotasjon – bare motsatt vei. Slitsomt, dette var tredje store omlegging av vinkling og spissing og you name it. Og enda var det to framlegg igjen.
Under tredje framlegg slo jeg egen rekord. Framlegget bestod av tre korte setninger. Ekstremt presist, eller motsatt; for kort og totalt uten substans. Men det ble møtt av én interessant kommentar, og det er jo alt som skal til; én ny kommentar. Selvtilliten kom tilbake, troen på eget utkast var gjenopprettet.
Det fjerde og siste framlegget foregikk i de aller beste omgivelsene. Trange, smårotete lokaler fylt til randen av bøker, en leilighet i en sentrumsbakgård. Det luktet kaffe og vi ble servert feite, gode wienerbrød. Slikt blir det gode samtaler av! Og vertskapet fortalte villig vekk hva de ønsker seg av en prosjekthenvendelse, fra en potensiell skribent.
Så derfor; takk til dere på den andre siden av bordet for at dere lyttet i disse to dagene. Vi er mange nå med veldig gode skisser til utkast til kladd. Nå skal vi bare pusse litt til på ordene, så sender vi dere en bra kladd, til noe helt nytt, noe helt genialt. Og vi lover, det vil være spissa.
Blogginnlegg september 2010
Om å lese et intervju
Rett etter studieoppstart, kom jeg over et intervju med Tomas Espedal i Morgenbladet. Det var et gedigent kick å lese det intervjuet, et sterkt møte. En slik hendelse hvor man tenker at dette er ikke tilfeldig, timingen får det nesten til å virke planlagt.
Hele sommeren hadde jeg gått og grublet på noen tekster, og trengte så inderlig å bli utfordret. Hva var det med intervjuet som gjorde så sterkt inntrykk? Blant annet den kompromissløse og sterke frihetssøkingen Espedal gav uttrykk for: For meg er det først og fremst en måte og leve og arbeide på. Jeg prøver hele tiden å bevare friheten til å skrive slik jeg vil, eksperimentere, flytte grenser.
Jeg hørte tydelig en mellomtekst der som skrek ”cut the crap, start writing”. Og jeg følte meg som en liten jentunge som lyttet med store øyne til helten sin.
Det jeg identifiserer meg med, er det som ikke er godt fortalt. Mitt prosjekt er at jeg ikke vil gi meg før jeg har skrevet noe av en viss betydning. Jeg må ikke miste troen på at jeg kan gjøre noe som ikke er blitt gjort før.
Tøft og dristig å uttale seg slik, her i Jantelovens hjemland. Og han framstår ikke som en arrogant drittsekk av den grunn. Tvert imot, Espedal framstår som en hardtarbeidende tenker, en skribent som har fulgt sin egen sære sti ut i fra et intenst og oppriktig ønske om ikke å stagnere, ut ifra et sterkt ønske om skrive noe helt nytt, noe av betydning. Han har søkt frihet. Sin individuelle frihet, selv om man forstår at det har kostet gode familierelasjoner. For som han sier; ”Klarer man ikke å oppnå frihet i samfunnet, kan den oppnås i litteraturen.” Kan den det? Han uttrykker en sterk vilje, en kompromissløshet til å stadig flytte grenser i litteraturen. Studere språket, for det er det mest verdifulle vi har, som han uttrykker det. Han studerer fascinert hva som oppstår i en tekst når du skriver den stygg, skaper sterkt ubehagelige scener, ubehagelige passasjer. Gjerne selvbiografiske og kompromitterende passasjer for ham selv. Det tekstlige rommet som oppstår da, er for Espedal et skritt videre ut i en språklig frihet. En frihet som er mulig å oppnå i litteraturen, og det er det jeg oppfatter som er Espedal motivasjon og drivkraft.
Espedal framstår som veldig modig. Men kaller det farlig lek i intervjuet. Utfordrer ubehaget for å utvikle språket. Men hva betyr egentlig det å være modig, hva rommer det i denne sammenheng? Kan vi snakke om litterær modighet i generelle vendinger? Det jeg legger i uttrykket, er neppe det samme som Espedal eller Knausgaard eller Nilsen eller Ørstavik eller Hjort. Ergo må det være en individuell modighet. Man er modig i forhold til seg selv. Det var essensen av det jeg satt igjen med etter å ha lest intervjuet med Espedal. Og timingen var god; på terskelen til et semester hvor vi/jeg for alvor skal utvikle (geniale) prosjektbeskrivelser og tekster til egne bokideer..
Jeg heier på Espedal heretter. Alltid.
